413

I DAG ruslet jeg bort til Martine for å se om hun var våken og klar for å gå tur med Gustav og meg. På vei ned til leiligheten fikk jeg en sjanse til å tenke over om jeg virkelig var glad i livet mitt og ville leve, for der var det is is is og hålke og det som verre var. Heldigvis valgte jeg livet, og skoene mine klamret seg fast til småsteinen som her og der stakk fram under den livsfarlige isen.
Martine var, overraskende nok, ikke klar til å gå på tur. Hun gikk rundt i pysjen og var forkjøla, så jeg forbarmet meg over henne og tilbød meg å holde henne med selskap. Vi gjorde som vi pleier å gjøre: lå i sofaen og så på jenter i pene klær. Etter å ha psyket oss opp en god stund, kom vi oss endelig ut og Martine fulgte meg hjem.