393

I DAG var Jeppe og jeg entusiastiske over å ha siste stalltjeneste, jeg kom meg nesten opp den bratte bakken på vei hjem og frokosten venta på oss i matsalen. Under morgensamlingen fortalte jeg Ingvar hvor mye jeg gledet meg til å komme meg ut å bygge, uten å være ironisk. Dette viste seg å bli en selvoppfyllende profeti: det var mildt og det snødde, vi reiset bord etter bord og hadde til slutt kommet til siste bord som vi uheldigvis spikra helt fast (den skulle sitte løst).
Så la jeg meg "tidlig" og gledet meg til å sove lenge neste dag.